Om Andreas leser dette kommer han nok til å stusse, for vi har aldri noen gang snakket om rips – men når han har lest litt kommer han nok til å nikke gjenkjennende. Det er nemlig slike ting som skjer når man jobber med å endre mindset. Man får effekt på flere områder enn man kunne tenke seg. Også på det å plukke rips! Hør nå hvordan jeg mentalt, taktisk og fysisk har blitt i stand til å glede meg over å plukke disse bærene ved å bruke teknikken jeg har lært av Andreas.

Jeg har HATET å plukke rips helt siden jeg var barn. Skikkelig hatet det…. Mine foreldre var barn under 2. verdenskrig og matauk og behovet for å mette store familier er en greie som ligger i blodet på den generasjonen. Når en jobb skulle gjøres, så skulle den gjøres til den var ferdig. Det betyr å jobbe til du er helt utslitt.. og så tar du et par timer til, ingen klaging godtatt. Bærplukking når jeg var liten – vi hadde 14 digre busker på hytta – var en minst 2 dagers greie hvor vi plukket fra morgen til kveld (i alle fall kjentes det slik ut..) og neste dag lagde vi saft i mange runder.

Nå er bærbuskene blitt mine. De siste sånn 10-15 årene har jeg og trosten hatt en felles forståelse av hvordan vi forholdt oss til de solbær- og ripsbuskene. Utenom en liten boks med solbær til meg har resten vært til trosten. Men i fjor skjedde det noe. Min yngste sønn hadde lyst til å forsøke seg på å lage ripssaft og plukket et par bokser og så lagde vi saft av det. Da kom jeg på noe jeg hadde glemt – til tross for at jeg ikke liker å plukke bærene – så liker jeg ripssaft. Hjemmelaget ripssaft som ikke er alt for søt til risgrøt. Nam!

Jeg så tidlig i år at det kom til å bli mye bær og da plantet det seg en tanke i hodet på meg. Det hadde jo vært digg med mer av den saften. Tanke nummer to var at «nei – det orker jeg ikke å styre med» (gufset fra endeløs ripsplukking dukket opp i hodet mitt) og jeg la tanken fra meg igjen. Gjennom sommeren har jeg imidlertid gått og kikket på de buskene, og så slo det meg – hva om jeg utfordrer hvordan jeg tenker rundt dette. Det har fungert på veldig mange andre greier det siste året.

Jeg stilte meg dermed spørsmålet om hva det er jeg kjenner mest motstand på – og det er ganske lett å komme opp med: Endeløse timer med plukking og safting lenge etter at man er gørr lei. Men så tenkte jeg at jeg er jo ikke nødt til å gjøre alt i ett strekk. Jeg er ikke nødt til å plukke alt på en gang – og jeg er ikke nødt til å safte dem med en gang. Jeg kan plukke en boks eller to om gangen – også kan jeg jo bare slenge dem i fryseren og ta dem når jeg har fått nok og har tid. Det er jo egentlig null stress.

En annen ting jeg synes er gørr er at det tar så lang tid å fylle opp bøtta. Du plukker og plukker og merker nesten ikke at det fylles. Men på samme måte som at man kan bryte ned treningstimer til flere runder med mindre programmer, kan man også plukke i mindre begre som blir fortere fulle – og så tømme dette over i større bokser til fryseren. Da kjenner jeg at jeg har suksess mange flere ganger! Det fungerte som smør – jeg er ganske enkel å begeistre.

Det tredje er at det er så uendelig mye bær. Da dalte det ned for meg at på sammme måte som at jeg ikke trenger å trene til maraton når målet mitt er å bli i bedre hverdagsform. Så trenger jeg jo heller ikke å tømme 14 busker med bær for å få en 2-3 saftflasker (som er den mengden jeg drikker i løpet av et år). Og nei – jeg trenger ikke lage 20 flasker! Passe masse er helt greit, og resten til trosten som før.

Den fjerde tingen jeg ikke liker kom jeg først på mens jeg plukket og fant ut at det ikke var noe stort problem lengre. Det er nemlig at jeg pleide å bli så inmari sliten i ryggen og bena når jeg plukker. Nå har det seg sånn at når jeg er ute og går med Andreas så gjør jeg ofte noen øvelser underveis. En av de er gåsegange – og jeg har blitt ganske god på den. Det viser seg at gåsegange er en helt rå øvelse for å trene på å huke seg ned for å plukke rips. Gåsegangen, sammen med en haug små turer opp til kjøkkenet for å tømme det lille begeret mitt over i en større boks, gav nok variasjon til at jeg kunne holde på ganske lenge.

I fire runder har jeg plukket passe små porsjoner bær som nå ligger i fryseren min. Der kan de ligge å kose seg til en regnværssøndag. For i morgen, siste dagen av ferien min, har jeg tenkt meg på en lang tur i skogen for å spise skolebrød på Brunkollen – og slett ikke stå inne på et kjøkken og safte hele dagen.

Det beste tror jeg var at i år koste jeg meg med å plukke rips. Jeg liker å være ute og pusle. Jeg måtte ikke stå der og tvangsplukke og ikke var det vondt og kjedelig. Den hadde jeg ikke sett komme, Andreas! Gleder meg til en grå høstlørdag hvor jeg skal ha risgrøt og ripssaft!