Jeg har gått noen dager nå og tenkt på hva som skjer i hodet og med holdningene våre når vi prater med oss selv – jeg tenker på den indre dialogen vår. Det siste året har jeg blitt en mye bedre venn for meg selv enn jeg noen gang har vært. En ting jeg har har lagt merke til i arbeidslivet, som jeg også tror stemmer privat, er at vi ofte får den stemningen vi prater om.

Her må jeg dra et eksempel. Dersom jeg går til kollegaene mine og sier at «sjefen min er en dust fordi hun kommer og ber meg om å gjennomføre dette håpløst umulige oppdraget»  – eller om jeg sier at «oj.. sjefen min har jammen utfordringer ovenfra med krevende oppdrag – la oss se hva vi kan gjøre med det». Vi får to helt forskjellige oppfatninger av sjefen – ikke sant? Ikke bare det .. jeg er villig til å vedde ganske mye på at vi får gjort mye mer med det håpløse problemet i eksempel nr 2. Kollegaene mine er nemlig mye mer åpne for å komme med gode forslag til meg når jeg kommer som «brobygger» enn når jeg kommer og koser med min egen frustrasjon (selv om det kanskje gjør litt godt der og da å gørre ut litt).

En annen ting jeg har lagt merke til er at man kan bevisst velge hvordan man tar i mot disse «umulige oppdragene». Selv om det som kommer kasta mot deg er helt på trynet  og du stritter imot inni – så går det som oftest å vri det rundt til å bli noe som kan jobbes med om du tenker positivt.  Vi snakker «fake it til you make it» i stor skala. Og det virker.

Nå er jeg selvfølgelig sjefen i mitt eget liv. Det siste året har jeg blitt ganske rå på å finne alle positive glimt som støtter opp om at den nye livsstilen min er glitrende bra! Jeg heier på meg selv som om jeg var min beste venn og ikke som om jeg var min verste kollega. Når jeg gjør noe bra, uansett hvor smått det er, så er jeg superoppmerksom og passer på å si til meg selv at «Oj.. nå var du jammen GOD – og mye bedre enn «FØR«!» Og du – samme hvor dustete lite jeg har forbedret så blir gleden stor likevel – hver gang!

Gled deg over alle seire store som små!